Den «hemmelige» los-sekken

Losen jobber til alle døgnets tider for å lede skipstrafikken sikkert i havn. Hans Lennart Sævik er en av 275 statsloser i Norge, og venter på neste oppdrag på losstasjonen i Ålesund. Sekken er selvsagt med, og han avslører gjerne innholdet.

Har alt i hodet
– Losens aller viktigste redskap er hodet. Her sitter all kunnskapen og erfaringen vi trenger for å gjennomføre trygge losinger, understreker han. – Lossekken er sannsynligvis vårt nest viktigste redskap, understreker han med et smil.
Hans Lennart er oppvokst på Remøya, rett ved fuglefjellet Runde, og seilte som kaptein i Remøy Shipping før han begynte på loslære i februar 1998.

Møter nye mennesker 
– Det beste med jobben er å få jobbe selvstendig. Samtidig som man på hvert oppdrag blir en del av et nytt team, som lytter til deg og har stor tillit til jobben du gjør, mener han og understreker at han stortrives. Selv om losen jobber mye alene, er det et godt miljø på losstasjonen.

– En ulempe med jobben som los er kanskje mest at man aldri vet helt når man skal ut, og ofte må det jobbes på natta. Derfor er det en god egenskap å ha et godt sovehjerte, og kunne hvile når man kan, sier han.

Står alltid klar
Som los må vet man ofte ikke hvor man ender opp eller hvor lenge man blir borte, før kort tid før oppdraget starter. 

– Sekken står derfor alltid ferdig pakket når jeg går på vakt. Her har jeg klær for alle forhold, slik at jeg kan bli borte flere dager dersom jeg blir sendt på lengre turer. Det er egentlig ikke noe spesielt spennende oppi her, advarer han mens han åpner sekken.

Han drar ut en liten toalettmappe. Deretter et par klesskift.  

– I dag har jeg med et magasin. Lesestoff kan nemlig være kjekt å ha med når man venter på neste oppdrag, forklarer Hans Lennart.

Gir ekstra sikkerhet
Den bærbare datamaskinen, en iPad, er alltid med i sekken. Her ligger losen elektroniske støtteverktøy. Selv om en los kan alt utenat, og skal kunne finne fram i tåke, regn og snøvær uten moderne hjelpemidler. 

– Vi er ikke avhengige av dette for å gjennomføre oppdraget, men disse verktøyene gir en ekstra sikkerhet, spesielt på krevende oppdrag med små marginer. Jeg har også med AIS-bokser for å koble meg til skipet når vi bruker nettbrettet. VHS trenger vi for å kommunisere med Fedje sjøtrafikksentral, med taubåter eller andre samarbeidspartnere, forklarer han. 

Lue og ekstra briller
– Og for oss som bruker briller, er det lurt å ta med et par reserverbriller. Ladere til mobiler og andre elektroniske verktøy må også være med i sekken. Jeg har alltid med en lue, det har vist seg å være smart ha dersom man skulle bli stående ute, for eksempel på en broving, forteller Hans Lennart.
Han tar fram en liten svart skinnperm. 

Papirversjonen alltid med
– Dette er «papirversjonen» av iPaden, backupen med oversikt over alle kaier i området, med dybde og andre viktige detaljer nortert. Det er kjekt å ha på papir hvis strømmen går eller det er dårlig mobil og nettdekning. Det går ofte raskere å slå opp her enn å sjekke elektronisk. Dette er en del av det man kaller «loseleksa», informasjon som alle loser må ha i hodet, sier han.
Denne lille permen har Hans Lennart logget i siden midten av 1998 og den oppdateres stadig, ofte etter tips fra andre loser. 

Dekker store områder
– Vi er avhengige av å hjelpe hverandre med oppdateringer. For det er store områder vi dekker, mitt lokalområde går over hele 860 nautiske mil med mange hundre havner, forklarer han, og legger til: 
– Som los jobber du ofte midt på natta. Du kan ikke ringe og spørre - du må være forberedt på alt. 
– Det er det jeg har i sekken min. Andre loser har sannsynligvis andre ting. Det viktige er å ha med ekstra klær og nødvendig utstyr for å gjøre jobben, avslutter han.  

Fra tønne til ryggsekk
I dag bruker losene ryggsekk, mens for noen år siden var det skulderveske som var mest vanlig. 
– Og i riktig gamle dager var det ei lostønne i tre som gjorde jobben, forklarer han.
På 1700 og 1800-tallet bandt losen et tau fra båten rundt livet, hoppet i sjøen og ble deretter halt ombord. Da var lostønna god å ha, i den fraktet losen med seg tørre klær, mat og annet utstyr han måtte ha bruk for. 

Med sekken i tau
– I dag slipper vi heldigvis å hoppe på sjøen, vi klatrer vanligvis opp en taustige, den såkalte losleideren. Da må sekken av – den blir fremdeles heist opp langs skutesida i et tau, akkurat som den gamle lostønna, forteller Sævik, før han rusler tilbake på losstasjonen for å forberede seg til neste oppdrag. Men sekken, den er allerede ferdig pakka. 

Se hva statslos Hans Lennart Sævik har i sekken sin: