Lostjenestens historie
Skip har alltid hatt behov for hjelp til å seile trygt langs kysten vår, og det har i uminnelige tider vært drevet lostjeneste.
De eldste norske bestemmelser om losing finnes i Magnus Lagabøtes landslov av 1276. Den senere dansk-norske lovgivningen hadde også bestemmelser om lostjenesten; rett til å lose ble gitt av kongen ved losbrev.
Organisert i 1720
Det var imidlertid først i 1720 at lostjenesten ble organisert gjennom en kongelig forordning. En av Tordenskiolds tidligere offiserer, kapteinløytnant Gabriel Christensen, fikk gjennomslag for å etablere en statlig styrt losadministrasjon, signert av Fredrik den IV 29. april 1720. Dette ble starten på vår lostjeneste, og derved også starten på det som i dag er Kystverket.
Konkurrerte om oppdrag
Til tross for at losvesenet ble organisert i statlig regi, ble ikke betingelsene for de enkelte losene særlig bedret. Det var fri konkurranse om alle losoppdrag i nærmere 200 år – fra 1720 til 1899. Den som nådde innkommende skip først, fikk losoppdraget - og betalingen. De tidlige losbåtene var åpne båter, bemannet av losen og en losgutt. Når losen var vel om bord, måtte losgutten ta båten til havn alene. Jobben var farefull, og mange loser omkom.
Fra åpne til dekkede båter
Marinekaptein Peder Norden Sølling kalte de åpne losbåtene for «Liig-kisterne». Han var opprørt over all elendigheten han så blant etterlatte etter loser som hadde forlist og omkommet i tjeneste på havet. Dekkede båter var tryggere, men vesentlig dyrere. Etter at Sølling fikk gjennomslag for at nye losbåter med dekk skulle få et tilskudd på 20 riksdaler i ti år, ble det ble vanlig med dekk – og fra 1850 var åpne losbåter sjeldne.
Losyrket gikk i arv
Losene selv ansvarlig for sin egen inntekt, mens det offentlige fastsatte regler, gebyrer og sertifiserte losene. Farvannskunnskapen ble ervervet gjennom egen erfaring, så vel som overføring innad i familier. Losyrket gikk nemlig ofte i arv ved at sønn fulgte far i tjenesten. Slik ble losvirksomheten drevet, uten betydelige endringer frem mot slutten av det nittende århundre.
Felleskasse og samarbeid
Færderlosenes forening ble stiftet i 1889. Deres fanesak var å revidere losloven, slik at konkurranselosingen ble myket opp ved å innføre losing til felles kasse. Etter 10 års kamp kom gjennombruddet – felleskasseprinsippet fikk aksept. Dette innebar at losene samarbeidet om vakthold, skøytedrift og delte fortjenesten innad i loskretsen. Det tok tid før felleslosningen gjorde seg gjeldene over hele landet, men i 1925 var prinsippet innført.
Statstjenestemenn
Først i 1948 ble Losdirektoratet opprettet, og losene ble statstjenestemenn. Senere tok Staten over eiendomsretten til losbåtene, og offentlige losbåtførere ble ansatt. Først i 1980 fikk losene sin betaling gjennom regulativlønn.
Losen i dag
Lostjenesten er i dag en moderne del av Kystverket. Vi har fremdeles 18 losstasjoner i Norge og totalt ca. 275 loser i jobb for å gjøre seilingen langs kysten trygg. Tjenesten utfører ca. 40 000 oppdrag på landsbasis pr. år, så det er til enhver tid noen på jobb! Hver av Kystverkets regioner har sin losoldermann. Selv om losen i dag råder over mange moderne hjelpemidler, er det fremdeles kompetanse rundt farled og kyst, værforhold og seilingsrutiner som er hovedproduktet som tilbys fra losen og Kystverket.
I dag er det Kystverkets eget etatsmuseum - Kystverkmusea - som har ansvar for å dokumentere og formidle norsk loshistorie.