Hun leder skipene trygt gjennom Oslofjorden

Totalt finnes det sju losoldermenn i hele landet. De har ansvaret for den operative driften av landets 275 loser, fordelt på ulike geografiske områder. Elise leder Oslofjorden Losoldermannskap, som sannsynligvis er Norges mest trafikkerte område.

Fikk sommerjobb på båt
Hun ble født i Hordaland, og bodde en stund på Røa og Kolbotn på Østlandet før hun som niåring flyttet med familien til en gård i Høydalen på Sunnmøre. Interessen for sjøen startet tidlig, og da hun var 11-12 år fikk hun jobb på den lokale sandskuta «Sjøberg» i sommerferiene. I dag, over 40 år senere jobber Elise fortsatt med skip og sjøtransport.

Opplevde forskjellsbehandling
Etter ungdomsskolen fullførte hun «Sjøguttskolen» i Laksevåg, og var klar for å seile ut i den store verden. Slik gikk det ikke med en gang. Det var nemlig ulik aldersgrense for gutter og jenter.

– Gutta fikk reise når de fylte 16 år – vi jenter måtte vente til vi ble 18 år. Det opplevde jeg som blodig urettferdig, og skrev brev til likestillingsombudet Eva Kolstad. Jeg fikk et høflig svar om at mitt tilfelle var notert og at hun ville ta opp saken i Stortinget, sier Elise.

Dro til sjøs på 18-årsdagen
En søknad om dispensasjon for å kunne reise ut før fylte 18 år ble deretter avslått av Sjømannsforbundet.

– På min 18-årsdag mønstret jeg endelig ut. Ferden gikk først til Vancouver, deretter var jeg på ulike fartøy frem til avsluttende kurs på land som skipsmekaniker (matros og motormann) og opplæringen var fullført, forteller hun.

Bred maritim bakgrunn
Elise gikk deretter styrmannsskolen i Tønsberg, etterfulgt av seiling, Maritim Høgskole, og undervisningsjobb ved AMO-senteret i Horten.

– Jeg underviste noen år ved Høgskolen i Vestfold, samtidig som jeg tok etterutdanning ved NTNU. Etter hvert flyttet jeg til Hareid der min mann er fra, og fortsatte å undervise i maritime fag/simulator ved høgskolen i Ålesund, fram til jeg startet som seksjonsleder for Farledsutvikling i Kystverket i 2002. Siden da har jeg vært i Kystverket, kun avbrutt av et år som seksjonsleder i Kartverket avdeling sjø (tidligere Sjøkartverket), forteller hun, og legger til at hun er en av tre losoldermenn som har kapteinutdanning i bunnen, men som ikke selv har vært los.

Et godt valg for familien
Valget om å bli losoldermann tok hun fordi det var en spennende og operativ jobb. Selv om det blir lite seiling i jobben, var det et godt valg med tanke på familielivet.

–Jeg har tre flotte barn, og livet på sjøen ble etter hvert vanskelig å kombinere med et velfungerende familieliv. Da var denne jobben perfekt, forklarer hun.

 

Hva gjør egentlig en losoldermann?
Elise forklarer at jobben er veldig operativ. Den innebærer mye kontakt med og henvendelser fra agenter, havner, taubåter og sjøfarende, som ofte krever raske avklaringer.  

– Målet er få lostjenestene til å gå rundt, og at alle som trenger los skal få det. Losoldermannen sørger for å bestille alt som trengs for å gjennomføre losingen, og sjekker at kaier er store og dype nok. Når store fartøy skal inn til havn, er ofte marginene små. Det krever grundig forarbeid av både losoldermann, losformenn og Kartverket. Vi må løse oppgavene så godt som mulig, og hele tiden ha oppdatert kompetanse for å kunne gjøre det. Ingen dager er like, understreker Elise.

Leder 44 loser
Losformidlingen fordeler loser til de ulike fartøyene. Da er det er Elise sitt ansvar å sende om bord en los som har riktig kompetanse og riktige sertifikater til de ulike oppdragene.

Hun samarbeider mye med de seks andre losoldermennene i resten av landet. Jobben består ellers av administrasjons og personaloppgaver for en avdeling på 44 loser, der hennes bror er en av de flotte losene.

 – Fjernledelse kan være utfordrende. Jeg skulle gjerne skulle sett losene litt oftere, og hatt mer tid til hver enkelt, sier hun.

Mange spennende oppdrag
Elise forteller at det beste med jobben er nettopp å få jobbe med denne dyktige gjengen.

– Jeg setter stor pris på å kunne dra ut på losstasjonen på Hvasser og Hvaler og møte losene der. Nå gleder vi oss til å få ny losstasjon på Hvasser! Jeg savner jo sjølivet iblant, og prøver derfor selv å delta på losoppdrag når jeg kan. Losinger for Nexans i Halden er for eksempel alltid spennende. Her er det svært trangt, og det kreves dispensasjon fra sjøtransportforskriften. Losene her må derfor ha ekstra opplæring. Oppdragene krever i tillegg simulatortrening, utsetting av ekstra bøyer, taubåter, dagslys og minimalt med strøm. Alt dette krever ekstra nøye forberedelser, men samfunnet og arbeidsplassene der er helt avhengig av denne leveransen, understreker Elise.

Utfordrende og sårbart område
Og Oslofjorden er et spesielt område. Her bor 60 prosent av Norges befolkning og dette er sannsynligvis landets mest «brukte» og trafikkerte fjord.

– Får vi en hendelse her i Oslofjorden, finnes det ingen steder å gjemme seg. Alt er veldig synlig, og du kjenner at du er på «scenen». Vi har blant annet to nasjonalparker, Færder og Hvaler. Samtidig er det mange store tankbåter på fjorden, og disse områdene er selvsagt ekstra sårbare dersom det skulle skje et uhell, forklarer hun.

– Og det er jo nettopp derfor vi har lostjenesten – for å trygge ferdselen på sjøen og verne om miljøet ved å tilføre fartøyets mannskap nødvendig farvannskunnskap, slik at vi kan forbygge uhell, sier Elise.