Kystverkmusea i Nordland

Museum Nord representerer region Nordland i Kystverkmusea. Det er spesielt avdelingene Lofotmuseet og Andøymuseet som fokuserer på den maritime infrastrukturen. Her arbeides det med fyr- og havnehistorie.

Andenes fyr

Andenes fyr ble opprettet i 1859. Det er et kystfyr som først og fremst ble oppført for å gi landkjenning for handelsfartøy som skulle til og fra byene Tromsø og Hammerfest.

Fyret var det første støpejernstårnet som ble reist i Nord-Norge. Det er også et av landets høyeste på hele 40 meter. Innvendig er støpejernstårnet foret med murstein, og over 90 000 stein gikk med. De fleste som arbeidet med tårnet var fyrbyggere som kom fra Sunnmøre. Lykta i toppen ble støpt på Nes jernverk, og fyret har en linse av 2. orden. Den første fyrvokteren var Sivert With, faren til Richard With som startet hurtigruten. Sivert passet fyret på Andenes i nesten tretti år.

På fyrstasjonen ble det i tillegg oppført fyrvokterbolig, oljebod, torvbod, brønn og et uthus. Naust og eget båtopptrekk hørte også til. I dag er alle disse bygningene revet eller i privat eie. Fyrstasjonen ble automatisert og avbemannet i 1978. Andenes fyr eies av staten ved Kystverket, og ble fredet som kulturminne i 1999.

Fyrtårnet kan besøkes hele året. Her kan man oppleve Kystverkmuseas utstillinger om utvikling innen fyrteknologien og om hverdagslivet til forvoktere og familier som bodde på fyrstasjonene.

Lofotmuseet og havna som flyttet

Lofotmuseet i Storvågan er en væreiergård som ble oppført på begynnelsen av 1800-tallet. Stedet hadde gunstig beliggenhet i nærheten av gode fiskefelter i Vestfjorden, og rundt 1850 hadde stedet utviklet seg til et betydelig fiskevær med stor aktivitet. Her var krambu og handelsvirksomhet, mange rorbuer og flere tusen tilreisende fiskere søkte hit under Lofotfiskesesongen. Havna besto av tre våger, hvor kun den ene av dem hadde tilstrekkelige dybder for større skuter. Fiskebåtene kunne benytte seg av de langgrunne vågene og der var det mulig å trekke båtene på land i dårlig vær.

For å gi bedre dybde for større båter ble havneinnløpene i Storvågan utdypet ved mudring av Statens Havnevesen i årene 1881-85. Det ble også satt opp et stort antall fortøyningsfester i havna. Men Storvågan tapte snart sin funksjon som fiskerihavn, og andre havner ble foretrukket.

Rett øst for Storvågan ligger Kabelvåg. I tillegg til å være et godt besøkt fiskevær hadde stedet utviklet seg til et regionalt sentrum med offentlig administrasjon som lensmann og prest. Men havna var ubeskyttet og etter krav fra stedets befolkning ble det besluttet å bygge molo i Kabelvåg. Arbeidet ble satt i gang i 1874 og var et av de første havneanleggene med molo i Nord-Norge. Moloen sto ferdig i 1879, men samme vinter inntraff flere voldsomme stormer med svær sjø. Den nye moloen ble fullstendig knust og store steinblokker ble kastet innover havna. I havna ble det utført et omfattende mudringsarbeid og hele havneområdet ble omkranset av innfatningsmurer i hugget stein. Nå ble det god liggeplass til flere hundre båter i havna, men ny molo i Kabelvåg kom først i 1930.

Kabelvåg havn er et unikt havneanlegg. Det er et svært pent arbeid av høy kvalitet utført av Statens Havnevesen i en tidlig periode. Redskapsstasjonen som ble opprettet i 1874 ligger fremdeles i Kabelvåg, men er nå kontor for Kystverkets region Nordland.

Svolvær ligger noen kilometer øst for Kabelvåg. Mens Kabelvåg var handelssenter og Lofotens by, var Svolvær et atskillig mindre fiskevær. Dette forholdet endret seg raskt på begynnelsen av 1900-tallet. Den naturlige havna i Svolvær var god, og her ble etablert næringsvirksomhet med handel, verksteder og industri. Snart hadde stedet servicefunksjoner som ingen andre havner i området kunne tilby. Havneforholdene ble utbedret med utdypninger og kaier, og på 1940-tallet ble havneinnløpet beskyttet av en molo. Ved siden av å være fiskerihavn så ble Svolvær en sentral trafikkhavn. Stadig større hurtigruteskip og lokalbåter kunne anløpe Svolvær, som den eneste havna i området. Svolvær er fremdeles i dag regionens hovedstad og et viktig knutepunkt for fiskeri, handel og kommunikasjon.

Gjennom en periode på 200 år har hovedhavna flyttet seg fra Storvågan via Kabelvåg og til Svolvær. Innenfor en radius på 6 km har næringsliv og sentrale funksjoner flyttet seg etter de beste havneforholdene, men hele tiden med kort avstand til de beste fiskefeltene.