Det store sildefisket på 1800-tallet fikk store følger for Stavanger. Aktiviteten på havet og på land økte kraftig denne perioden. I løpet av hundreåret ble byens innbyggertall nesten tidoblet fra 2500 mennesker til rundt 20 000. Sildefisket fant i størst grad sted i januar, i mørket kunne det være et vågespill å finne veien på rett side av Tungeneset og inn til Stavanger. Fiskerne foretrakk derfor ofte å levere fisken i Skudesneshavn eller i Tanager, til fortvilelse for redere og forretningsfolk i Stavanger.
I 1828 fikk Stavanger Havnekommisjon oppdraget å sikre farleden inn til Stavanger, i denne sammenheng ble Eivind Tunge fra Tungenes kontaktet, med forespørsel om han kunne tenke seg å la lys brenne i loftsvinduet, i mørket under sildefisket. Tunge tok oppdraget, og engasjerte sønnen Tore som fyrvokter. Talglys ble etter noen få år erstattet med en tranlampe. Det var således et relativt beskjedent fyr som far og sønn Tunge rådde over. Likevel vurderte byborgerne i Stavanger i 1834 nedleggelse på grunn av kostnadene. Fyrdriften ble derimot utvidet med en måned. Havnekommisjonen i Stavanger søkte staten om støtte til fyrdrift i 1837/38, søknaden ble avslått med begrunnelse om at ”…en Indvilgelse paa det ansøkte vilde faat enhver By at melde sig med lignende Andragelser”.
Stortinget vedtok i 1860 at staten skulle overta driften av fyret på Tungenes. To år senere ble fyret tent i en ny fyrbygning ytterst på Tungeneset. Boligen ble utstyrt med et tårn i 1898 og en større lykt med fargesektorer. Fyranlegget ble utvidet med en egen fyrvokterbolig i 1937 og en dobbeltbolig for betjentene i 1959. Tungenes fyr ble nedlagt i 1984, og erstattet med en oppgradert fyrlykt på skjæret Bragen like nord for Tungenes.
Fyret under andre verdenskrig
Da tyskerne angrep Norge 9. april 1940 befant det seg en betydelig mengde sivile skip fra en rekke forskjellige nasjoner i norsk farvann. Den tyske marine opprettet snart en prisekommando (for å organisere kapring av skip) i Stavanger med mål om å ta flest mulig av disse skipene før de snek seg ut i kaoset som rådde. For å hindre at man gikk glipp av denne viktige tonnasjen ble all sivil kysttrafikk stanset med nærmest umiddelbar virkning slik at man kunne få bedre oversikt over situasjonen. I den forbindelse flyttet personell fra marinen inn på Tungenes fyr som nå ble tatt i bruk som observasjonspunkt.
Den første organiserte tyske konvoien forlot ikke Stavanger før 6. mai 1940, mens all sivil trafikk ble holdt igjen til 12.mai 1940 da den nye marineorganisasjonen i Stavanger var klar. Tungenes fyr var nå bygget om til en signalstasjon hvor alle passerende skip til og fra Stavanger måtte identifisere seg ved hjelp av kodenavn utstedt fra marinen. På dagtid ble det brukt signalflagg fra en mast som ble satt opp i forkant av fyret, mens om natten foregikk identifikasjonen med morselamper. Radiokommunikasjon ble kun brukt i nødstilfelle, da man ikke ville risikere at fienden fanget opp informasjon om konvoitrafikken. I bakkant av fyret ble det også bygget et høyt tretårn hvor det ble satt opp en kraftig søkelyskaster med 110 cm speildiameter som kunne brukes til identifikasjon av skip om natten om de unnlot å kontakte signalstasjonen. Tungenes fyr ble snart kjent som M.S.S. Tungenes (Marinesignalstelle) blant sjøfarende, men også det tyske luftvåpenet Luftwaffe fattet sin
interesse for Tungenes. Ikke lenge etter marinens inntog på fyret kom også en mindre styrke fra luftforsvaret, en såkalt Flugwache som rapporterte alle observasjoner av fiendtlige fly til Sola.
Marinens del av anlegget hadde en fast besetning på 8 mann. Til forsvar av signalstasjonen hadde man en norsk 75 mm kanon i fast stilling like nord for fyret som kunne brukes mot sjømål, videre hadde man også tre maskingeværer.
Luftwaffe hadde en fast besetning på 6 mann, og holdt hus i bunkeren øst for fyret. I enden av korridoren inn til bunkeren lå observasjonsrommet hvor en aluminiumskuppel med vinduer sørget for at observatørene sto skjermet for vær og vind. Begge stillingene var sikret mot landsiden ved hjelp av et minefelt ved navn ”Strolch” som inneholdt 784 personellminer.
4. desember 1941 ble DSD`s ”D/S Vestri” bombet og satt i brann av et britisk fly like syd for Tungenes. Skipet ble kjørt på grunn ved Viste hvor skipet brant ut og ble stående som vrak til det ble hugget opp etter krigen.
Fire norske sjømenn ble drept under angrepet:
Alf Kristiansen, Tananger
Bernt Stapnes, Stapnes
Jakob Sæstad, Eigerøy
Torleif Nådland, Mosterhavn
17. mai 1942 var den tyske krysseren ”Prinz Eugen” på vei sydover og hadde blitt observert av britiske fly som fulgte skipet langs kysten. ”Prinz Eugen” passerte Tungenes klokken 16:25 under tung jagerflybeskyttelse fra Sola og flere eskorteskip. Britiske angrep lot ikke vente på seg og flyalarmen i Stavanger gikk hele åtte ganger denne 17. mai i 1942. Flere luftkamper utspant seg på himmelen over Jærkysten og før krysseren nok en gang klarte å snike seg unna hadde flere liv gått tapt på begge sider.
Et kulturelt fyrtårn
Fire år etter nedleggelsen av fyret, inngikk kommunen en leieavtale med Kystverket, for å åpne fyret for publikum. I 1992 ble fyret kjøpt av Randaberg kommune. Kommunen hadde da allerede laget kafé og kunstgalleri i tomannsboligen. Senere ble fyret interiørmessig ført tilbake til 1930-tallet, til den tiden fyrmesteren bodde der. Uthuset ble gjort om til utstillingslokale, og en rekke utstillinger med kunst, sjøfart og navigasjon som tema skulle etter hvert bli vist fram der. Fra 2009 har Jærmuseet drevet publikumstilbudet på Tungenes fyr som nå består av skiftende kunst- og kulturhistoriske utstillinger, årlige familiearrangement og månedlige konserter med artister fra inn- og utland. Tungenes fyr har åpent for publikum hele året.
v/ Lindesnes fyr
Lindesnesveien 1139
4521 Lindesnes
Tlf. 38 25 54 20 / 902 07 810
post@lindesnesfyr.no
