27. februar 1656 ble Norges første fyrlys tent på Lindesnes. Det besto av 30 talglys som brant i toppen av et treetasjes tårn. Dette var en dårlig løsning og stadige klager fra de sjøfarende førte til at fyret ble slukket etter bare noen måneders drift. Først i 1725 ble fyrdriften gjenopptatt. For å unngå forveksling med andre fyr som for eksempel Skagen, ble det nå opprettet to fyr under navnet Lindesnesfyrene. Det ene naturlig nok på Neset og det andre på Markøy like vest av Lindesnes. Dermed tok man det første steget med å gi fyrene sine kjennemerker eller karakter. Senere fulgte flere ombygginger og forbedringer.
I 1822 ble det lukkede kullblussfyret reist, og dette fungerte slik fram til 1854. Da fikk Lindesnes sin nåværende linse av 1. orden som ga de sjøfarende et lysglimt i en bestemt syklus som man kunne finne igjen på sjøkartet. På den måten ble fyrene og kartet nærmest som en reisebeskrivelse for de sjøfarende. Det gamle fyret på steintårnet ble etter hvert erstattet med et moderne støpejerntårn i 1915. Linseapparatet ble flyttet over til det nye tårnet, og ble tent den 15 juli det samme året.
I 1920 ble stasjonen utstyrt med tåkesirene og senere med en kraftig såkalt diafon, som ga tre støt hvert 2. minutt. Da tåkesirenen kom til stasjonen, måtte man utvide bemanningen, og bygninger ble påbygd og nytt maskinhus kom på plass. Dermed fikk fyrstasjonen i store trekk den form som den fortsatt har fram til våre dager.
