De gamle fortøyningsfestene

Fortøyingsfester utgjør en grunnleggende del av den maritime infrastrukturen. Tross ensartet funksjon, har variasjonen i form og materialbruk vært stor. På denne siden og tilstøtende undersider presenteres noe av Jan G. Langfeldts grundige dokumentasjon av disse ofte oversette kulturminnene. Foruten egen dokumentasjon, har Jan samlet informasjon om likenende prosjekter langs andre deler av kysten. Han har utviklet en metodikk for ensartet registrering, og utforsket hvordan fortøyningsfestene kan bevares for fremtiden. Kystverkmusea håper Jans viktige arbeid kan være til inspirasjon for andre entusiaster langs kysten, og ber om at kystlag og andre som registerer fortøyningsfester melder dette inn til museet! Med dette overlater vi ordet til Jan.

Hva som utløste min interesse for de gamle fortøyningsfestene

Langs vår kyst er det tusener av gamle fortøyningsfester – i eldre tider blant annet kalt “Jern-Ringe” eller fortøyningsringer. Da jeg arbeidet med boken om “Langfeldt-slektens og Ny-Hellesunds historie” ble jeg interessert i disse fortidsminnene og skrev litt om fortøyningsfestene i Ny-Hellesund.  I 2007 registrerte, målte og fotograferte jeg alle de gamle fortøyningsfestene der, inklusive de som det bare er rustne rester etter.

Da jeg begynte å lete etter informasjon om fortøyningsmetodenes historie i Norge, erfarte jeg at det er skrevet lite om dette. Studiet ble derfor en kombinasjon av historien om fortøyningsmetodene generelt og om de enkelte fortøyningsfester i Ny-Hellesund spesielt. Jeg oppdaget at fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar i Vest-Agder Fylkeskommune på sin nettside skrev at han var interessert i at fortøyningsfestene i Vest-Agder ble registrert. Jeg tok derfor kontakt med ham og fortalte hva jeg holdt på med.
Resultatet av samtaler med ham ble at studiene ble publisert i 2008 i bokserien til Regionalavdelingen i Vest-Agder fylkekommune. Boken har, som omslaget nedenfor viser, tittelen "De gamle fortøyningsfestene i Ny-Hellesund og fortøyningsmetodenes historie."

 

 

Både mens jeg arbeidet med boken og etter at den kom ut har jeg kommet i kontakt med personer som arbeider med registrering av fortøyningsfester i sine distrikter. På samme måte som jeg, er disse interessert i at kunnskapen om de gamle fortøyningsfestene skal bli bedre og at flere skal bli interessert i vernearbeidet for disse. Jeg håper at dette nettstedet vil bidra til det.

Fortøyningsmetodenes historie

I min bok forteller jeg i kapittel 1 om hvorledes man fortøyde fartøy før “Ringevæsenet” ble etablert i 1735.  "Ringevæsenet” var en offentlig organisering av hvorledes fortøyningsfester skulle settes ned og brukes. Jeg forteller blant annet om de første lovbestemmelser om fortøyning, om de eldste ankere og hvorledes man brukte naturens fortøyningsfester. I kapittel 2 forteller jeg om etableringen og organiseringen av “Ringevæsenet” som kaptein og overlos Gabriel Christiansen har mye av æren for. I kapittel 3 forteller jeg om de forskjellige typer av fortøyningsfester på 17- og 1800-tallet.  Jeg grupperer disse i 6 hovedtyper:

 

Vedlikehold av fortøyningsfester i eldre tid og vurdering av metoder

I hvilken utstrekning og hvorledes fortøyningsfester som i eldre tider ble nedsatt av private, ble vedlikeholdt vet jeg ikke. Men på landsbasis var det langt flere fester som ble nedsatt av det offentlige.  Bakgrunnen for dette var at det var vanskelig å få private til å nedsette og vedlikeholde fortøyningsfester.

Hvorledes fortøyningsfester som ble nedsatt av det offentlige vet vi derimot litt om.  Fra "Ringevæsenet" ble opprettet i 1735 og frem til 1815 var det losene som mot diett- og reisegodtgjørelse besørget tjæring av festene. Men inspektør Gedde i Marinedepartementet fant ut at dette var for kostbart og at tjæring på kaldt jern ikke var særlig formålstjenlig. Han bestemte derfor “at Fortøyningene skulde lapsalves hvert femte Aar ved Indbrænding av Bek efter at Ringene var blevne behøring opglødet. Derefter skulde de overtrækkes med Seilduk, for at konservere Ringe og forhindre Skamfiling av Taugene”.  Dette skulle utføres av dertil spesielt opplærte folk. En annen vedlikeholdsoppgave var å sørge for at fortøyningsfestene stod fast. Det var ikke uvanlig at lokalbefolkningen stjal blyet som holdt festene fast. Overlos Friederich Julianus Friess foreslo derfor at man i stedet skulle støpe festene fast med smeltet svovel blandet med “Timeglassand”, også kalt svovelsand.
Fyr- og Merkevesenet hadde ansvaret for vedlikeholdsarbeidet fra 1860 til 1922.  Da overtok Statens Havnevesen vedlikehold av de offentlige eide fortøyningsfestene, men i 1950-årene tok vedlikholdet av de offentlige fortøyningfestene slutt.
Noen av de privat eide festene blir i dag vedlikeholdt. Jeg vet imidlertid bare at de blir malt med sort eller hvit maling.  Det innebærer at rusten titter fram etter et par år.  Vi må finne frem til en vedlikeholdsmetode som kan stoppe rusten i mange år.

Antall fortøyningsfester langs norskekysten på 1800-tallet

I 1878 var det ca. 4500 fortøyningsfester som tilhørte Statens Havnevesen, hvorav ca. 4.400 var i de “Vesten- og Nordenfjeldske Overlodsdistrikter”, mens bare ca. 60 var i det “Sønnenfjeldske Overlodsdistrikt”. De fleste av Statens fortøyningsfester ble nedsatt etter 1827. Etter en undersøkelse i 1837 fant Marinedepartementet ut at man på Vestlandet og nordover ikke kunne regne med å få private til å sette ned fortøyningsfester slik som tidligere. Heller ikke kunne man regne med å få private til å kreve inn avgift for bruk av festene. Resultatet ble at Staten påtok seg å sette ned fortøyningsfestene, og at bruk av de offentlig eide festene ble gratis. I 1878 var det ca. 1800 fortøyningsfester nedsatt av de lokale havnevesener og ca. 2000 private fortøyningsfester med offentlige hjemmelsbrev.  Av de siste var ca. 1850 i det “Sønnenfjeldske Overlodsdistrikt”, mens det bare var ca. 150 i de “Vesten- og Nordenfjeldske Overlodsdistrikter”. Hvor mange fortøyningsfester som var helt private uten tilknytting til ”Ringevæsenet”, er ukjent.
Hvor mange av de gamle fortøyningsfester som fortsatt står langs vår lange kyst, vet vi ikke.  Etter min mening bør vi imidlertid finne fram til en vedlikeholdsmetode som kan bevare en del dem så godt at etterslektene kan ha glede av dem.

Hvordan kan man få i gang igjen vedlikeholdsarbeidet og hvorledes bør det utføres?

Fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar vil sette igang vedlikehold av fortøyningsfestene i Ny-Hellesund. Det første som skal gjøres er å finne frem til en god løsning for hvorledes vedlikeholdet bør gjennomføres. Deretter skal det diskuteres i hvilket omfang vedlikholdet bør ha. Hvor mange fester bør få et vedlikeholdsprogram og hva vil dette koste?

Foreløpige vedlikeholdsalternativer

For å få erfaring med hvilken vedlikeholdsmetode som er best skal 3 forskjellige metoder prøves ut. Felles forbehandling for alle tre alternativer:
1. Arbeidet må utføres om sommeren i varmt vær.
2. Mekanisk rensing av all løs rust og gammel maling. Dette kan gjøres med motorisert stålbørste eller ved sandblåsing. Det finnes flyttbare sandblåsingsapparater.
3. Varmebehandling med blåselampe for å tørke opp maksimalt.

Alternativ 1: Sinkrikt malingsprodukt

1. Festene smøres inn med sinksilikatprimer. Sink beskytter stålet katodisk og så lenge metallisk sink er i kontakt med jernet, kan korrosjon unngås.
2. Sinkprimeren er avhengig av fuktighet for herde. Det kan oppnås ved enten legge plast over festet eller helle vann på det.
3. Festet settes deretter inn med linolje og en ytre svart finish med f.eks. Bengalakk x)
4. Det kan også monteres på en sink-anode direkte på stammen eller der det må være mulighet for dette. Den vil fungere som en offeranode og vil nok beskytte godt når eventuelt den andre overflatebehandlingen er borte eller sterkt skadet. En anode er absolutt anbefale på de festene som ligger så lavt at de stadig er under vann ved grov sjø, ekstremt høyvann o.l.

Alternativ 2: Et epoxyprodukt

1. Etter forbehandlingen påføres det valgte epoxyprodukt i henhold til produsentens anvisning.
2. Ytre svart finish med f.eks. Bengalakk.

Alternativ 3 Tjære og bivoks

1. Ufortynnet miletjære smøres på varmt feste. Tjæren bør ikke fortynnes med linolje. Den blander seg ikke ordentlig med tjæren. Miletjære brenner ikke så hurtig bort i solen som andre tjæretyper.
2.Tjæren brennes av slik at festet blir helt svart. Hvordan dette skal gjøres må det eksperimenteres med.

Referanser:

Et praktisk eksempel: Vedlikeholdsprosjekt på Lindesnes 2011

Sommeren 2011 ble det satt i gang vedlikehold av fortøyningsfester på Havnerøy/Vårøy på Lindesnes. Arbeidet ble utført av Lindesnes Kystlag med assistanse av Svein Eikeland fra Søgne Kystlag. Det ble behandlet tre kryssholt med ring: Ett med rå linolje, ett med tjære og ett med blanding av linolje og tjære. Først ble festene rustpikket for hånd. Deretter ble det lagt en skjerm av bølgeblikk rundt fortøyningsfestet oppå ildfaste stein.  Dette ble gjort for å beskytte fjellet.  Oppi denne skjermen ble det fyrt opp bål.  Dette bålet brandt ca. 2 timer, slik at ringene var gode og varme. Det ene festet ble behandlet med tjære, det andre med rå linolje, og det tredje med en blanding av linolje og tjære. Nå gjenstår det å se  -  etterhvert som årene går -  hvilket av de tre festene som holder seg best.

 

Siste nytt i 2016

Vedlikehold av fortøyningsfestene i Ny-Hellesund:

Til et pilotprosjekt for vedlikhold av fortøyningsfester langs kysten bevilget fylkeskonservatoren i Vest-Agder i 2015 midler til Foreningen "Skolehuset - Ny-Hellesund" til vedlikehold av de omkring 40 gamle fortøyningsfestene i Ny-Hellesund. En gruppe som ble ledet av Peder Johan Pedersen i Døbla i Ny-Hellesund ble ferdig med arbeidet i sommer.

Samtlige fester ble påført 2 strøk med en blanding av tjære (framstilt på vanlig måte i mile av tyrirøtter) og kokt linolje, oppblandet med litt terpentin. Blandingen ble varmet opp før påstrykningen for derved å kunne påføres med pensel. Festene har dermed fått en glansfull forsegling med den farge som festene har."

Fylkeskonservatoren konkluderte altså med ovennevnte vedlikeholdsmetode. (Løs rust ble naturlig nok fjernet først).