Fortøyningsfester i Kragerø-skjærgården

Kilder:  Per Johnny Thoresens artikkel i Historieglimt 2009 i Årsskrift for Kragerø og Skåtøy historielag (www.kragerohistorielag.no), samt informasjon og fotos fra ham.
Fra 2004 frem til 2008 har Per Johnny Thoresen (pjt@kragero-energi.no) registrert i alt 188 stk fortøyningsfester i Kragerø kommune. Resultatet er tre bøker som inneholder bilder av boltene, kart og  kartkoordinater for de enkelte boltene. Bøkene er å finne på Berg Kragerø museum, Kragerø bibliotek, Riksantikvarens bibliotek og hos Kystlaget. Han håper at denne registreringen kan brukes for å bevare fortøyningsfestene. Han mener at det haster med å komme i gang med et planmessig vedlikehold. Mange bolter er veldig angrepet av rust og  flere grunneiere har av ulike grunner allerede fjernet bolter.
Per Johnny Thoresen har også studert overlos Gabriel Christiansens besiktigelse 19. og 20.september 1730 av havne- og fortøyningsforholdene på Jomfruland, i Portør og i Kragerø havn. Dessuten har han studert fortøyningsforhold i Kragerø etter 1730.

 

Overlos Gabriel Christiansens besiktigelse 19. og 20.september 1730 av havne- og fortøyningsforholdene på Jomfruland, i Portør og Kragerø havn.

I Kragerø startet befaringen på Jomfruland. Loskapteinen fant da ut følgende : der er ikke fornöden at befarre nogen anden udhavn imellem Langesund og Krageröe eller Portöer. Med på befaringen var loser og ellers sjødyktige personer. Sammen med Hr. loots capitain var fogden Edle S. Joachim Scweder og to sjødyktige menn. Willum Olsen fra Arøy, Lars Christensen Holmen. Oldermann Peder Reiersen samt de to losene fra Jomfruland, Peder Nielsen og Jens Eilertsen. Det var hovedsakelig tre ting som loskapteinen tok for seg. Dybdeforholdene, balastplassene og fortøyningsmulighetene. Det var hovedsakelig tre plasser på innsiden av Jomfruland som egnet seg til ankringsplasser. På Løkstadbukta var det mellom 6 og 10 favner. Ringeskjær som ligger sydvest i Løkstadbukta skjermet for sydvestlig vind og her var det bolter for fortøyning. Ankringsplassen med navnet Jomfruland havn lå rett utenfor Hovedgården på Jomfruland. Dybden var her fra 10 til 12 favner vann, med steinaktig sandbunn. Her var det fortøyningsbolter på Beverskjærne som losene på Jomfruland hadde inntekten av. Den tredje plassen en kunne ankre opp et seilskip var innenfor Øytangen. Her var det ikke satt ned noen fortøyninger. En måtte bare bruke varpeanker eller storanker. Etter dette var befaringen av uthavnen Jomfruland over og befaringsdokumentet har følgende slutt: Hvor ved da denne forretning saaledes naaed sin endskap. Som under hænder og zineter bekræftis. Deretter reiste los kapteinen til Kragerø for å se på havneforholdene der. Forettningene ble inledet den 20 september 1730. Foruten Loots Capitain Christianssön deltok følgende. By fogd Peter Tönder, skipperne Anders Giemble og Jacob Jensen. Oldermann for losene Peder Reiersen og to loser, Natanael Guttormsen og Knud Hofvorsen. Forretningen startet ved Gundersholmen og resultatet  av befaringen ble: Der fantes at være dypt udj det syndre indløp. Begyndelsen imellom Gundersholmen og Øen Kragerøe. Imellem ovenmelte Öe og det væstre land, hvor Laurs Claussen huus staar, er 10 faufne vand. Nå følger en beskrivelse av resten av havneområdet frem til Kirkebukta. Det ble også telt opp hvor mange fortøyningsringer som fantes og i 1730 var det kun 10 som etter loskapteinens bedømning var i god stand.

 

Fortøyningsforhold i Kragerø etter 1730

I tiden etter loskapteinens befaring i 1730 vokste Kragerø både som by og som hjemsted for en stor seilskipsflåte. En rekke verver hvor det ble bygd skuter vokste frem. Seilmakere, smeder og blokkmakere hadde verksteder flere steder. Selve havnen vokste med det store antall skipsanløp og med det behovet for muligheter til fortøyning. Kragerø Havnecommission holdt møter eller forretninger som det het den gangen. Det ble foretatt befaringer og utarbeidet lister over de ulike fortøyningsmulighetene. I fortegnelsen over skibsfæstlighetene fra 1881 er det nevnt 38 steder som det var satt ned fortøyningsinretninger. Dette var alt fra store jernringer til fortøyningspåler. På Bærøfjorden lå det en stor fortøyningsbøye. Denne var lagt ut av havnevesenet i 1868. Det ble ved registreringen i 1881 tatt med fortøyningsmulighetene  fra Skrubben til og med store Kirkebukta. Eieren av retten til å innkreve ringpenger var hovedsakelig Bergmester Dahll. Ved neste opptelling i 1885 er antallet økt til 42 stk. Det var oppgangstider, antallet seilskuter økte og behovet for sikker fortøyning vokste. Ved registreringen i 1889 er det registrert hele 160 fortøyninger. Her er det tatt med fortøyningsfester fra Tallakshavn til Store Kirkebukta.
I Tallakshavn lå Biørneverven. Her ble det bygd mange seilskuter for Biørnerederiet, behovet for sikker fortøyning var absolutt til stede her. Etter havnekommisjonens liste befant det seg hele 11 bolter her. Biørn hadde inntektene av dem og de var satt ned på strekningen mellom Nautebakken og Visitterodden. I Smedsbukten hadde P. Bredsdorff verv  men det er ikke registrert noen bolter her. Vi kommer nå til Skrubben. Det er nevnt forskjellige navn på denne plassen, men Skrubben og Skrubbelandet går igjen i fortegnelsene fra 1881 og 1885. Her var det at de store seilskutene ble kjølhalt. Det vil si at med store tautaljer festet i mastene ble skuta lagt over på siden. En kunne nå skrape vekk alger og skjell. Skutebunnen måtte muligens ha nytt drev mellom plankene også. Det er vel nærliggende å tro at navnet Skrubben stammer fra dette. En trengte gode landfester, det måtte sterke krefter til for å få de store skutene over på siden. En ser at det var 6 bolter og ringer her. Eieren var Bergmester Dahll. Alle disse boltene og ringene er nå borte. I senere tid hadde de som bodde på Furuholmen nytte av en stor ring, denne ble brukt til varselklokke når noen skulle hentes på bysiden. De som trang skyss over sundet, trampet på ringen lyden ble som om en slo på en klokke. Denne lyden hørtes helt over til Furuholmen og vedkommende ble hentet, men Bergmesterens etterkommere ble nok snytt for ringpengene.
Vi kommer nå til det som opprinnelig var Kragerø Havn. På Gundersholmen var det flere store fortøyningsringer. Bergmester Dahll hadde inntektene av dem unntatt to ringer på nordsiden. Rettighetene her tilhørte Gundersholmens eier. Noen av disse ringene som vender ut mot bysundet ble nok brukt til å få skutene ut og inn av havna. Såkalte varpefester var satt opp på Galeiodden og ved Sjøbadet på Øya. På innsiden av Øya var det balastplasser, bolverk eller brygger og kaier. På alle stedene var det fortøyningsmuligheter. En kan se at det har vært minst 15 bolter og ringer rundt øya.  Toldoppsynsmann Christen Clausen skriver  i en erklæring datert 5 august 1911 at det ble betalt ringpenger for følgende steder på Øya. Linnevigen, Schveigaards tomter,  Fru Haugens brygge, Marcus Andersen, Ole Gierløffs tomt, Jens Lauersøns legat brygger, Peder Andersens brygge, skomager Pedersens brygge, Christian Gierløffs tomter, Bredstorffs brygge og alle Biørns tomter frem til Galeiodden. Størsteparten av alle disse  fortøyningene tilhørte Dahll på Frydensborg. På alle Barthebryggene var det fortøyningsmuligheter. Det er registrert hele 17 fortøyningsmuligheter på strekningen fra Barthebryggas østre ende til og med Petershollet (Jernbanetorget). Det var fester av alle slag her. Bolter og ringer festet i fjell, fortøyningspæler og gamle nedgravde anker. Mange av disse boltene har nok blitt satt opp fra 1830 og utover. Igjen er det Bergmester Dahll som innkasserer det meste av ringepengene, men både havnevesenet og H.B. Biørn har inntekter her. Utenfor Hovedbyen lå Bosebodskjæret. Her hadde H.B.Biørn og P.B. Rømer satt ned bolter. Det fortelles at fortøyningspålen som i dag står på enden av fiskebrygga er en del av riggen til fullriggeren Lofthus. Den skal ha blitt satt ned så sent som 1916. J.O. Silius  kjøpte Lofthus etter et forlis i 1914. Den ble slept til Kragerø, men solgte den videre etter en kort tid. Dette er et fortøyningsfeste som blir brukt selv i dag. Lengere mot øst var lille og Store Kirkebukta. På Heucheverven der Fjorbåtselskapets ferger anløper i dag lå Peder Olsens verv. Her var det satt ned  fortøyningspåler og ringer. Bergmester Dahll innkrevde også ringpenger i dette området. I lille Kirkebukta var det registrert fem bolter og ringer. Alle disse er forsvunnet i dag. Da jernbanen gjorde sitt inntog ble boltene fjernet, enten solgt som skrapjern eller så ligger de under de store steinmengder som jernbanestasjonen ble bygd på. Kragerø Havns utstrekning var til Stilnestangen. Innenfor lå store Kirkebukta med Bonneviebrygga og Poul Biørns verv. Hele 18 fortøyningsmuligheter var det å finne her. Alt fra fortøyningspåler til  bolter og ringer festet i fjell. Biørn, Knoph, Dahll, konsul Larsen samt Havnevesenet hadde inntekter her. Som før nevnt la havnevesenet ut en stor fortøyningsbøye på Bærøfjorden i 1868. Denne ble mye brukt til fortøyning når skutene kom inn til Kragerø. Det fortelles om skuter som kom inn Kragerøfjorden for fulle seil. I rett tid ble de rette ting gjordt og skuta stoppet opp akkurat ved denne bøyen. Det var helst de ”skarpeste” kapteinene som utførte dette karstykke. Det var ikke så mye som skulle gå feil før en kollisjon var uunngåelig. Senere ble det også lagt ut en mindre bøye i bysundet. Det er ikke mange av disse fortøyningsfestene igjen i dag. Det er hovedsakelig på Gundersholmen og Øya som noen av disse boltene og ringene er bevart. De fleste har blitt borte ved utbygging og utfylling av store områder. Mange forsvant med utbyggingen av jernbanen. I dårlige tider etter seilskipstiden  ble mange av disse boltene solgt. Det er mulig at de har endt sine dager som skrapjern på støperiet på Gundersholmen. Kan hende at de oppsto som motordeler til en båtmotor eller som en ovn. Det var også forskjellig kvalitet på jernet. Enkelte bolter er selv i dag  like gode som den gang de ble satt ned, andre er helt opprustet.
 
Registrerte fortøyningsfester i Kragerø-skjærgården i årene 2004 til 2008

Festetype nr.	Festenavn	Antall
1	Kryssholt med ring	12
2	Kryssholt uten ring	78
3	T-bolt	49
4	Ringbolt	32
5	Øyebolter og liknenede fester	10
6	Stokkanker og liknende fester	7
Totalt		188

 

Utvalgte fortøyningsfester i Kragerø-skjærgården, festetype 1 til 6

Festetype 3.  Stor T bolt uten ring i uthavnen Korset urenfor Kragerø. Korset ligger utenfor Kragerø.  Her er det  mange gamle fortøyningsfester. De fleste er satt opp helt først på 1800- tallet. Det var Bråtøy hovedgård som hadde inntektene av festene. Mange av boltene og ringene er i meget god stand, andre helt opprustet.  Foto : Per J. Thoresen 2004.

Festetype 3.  Nedrustet T-bolt med ring

 

Festetypr 4.  Ringbolt i uthavnen Korset. Den er satt opp av Nils Jørgensen i 1819. Han var reder og eide Bråtøy hovedgård. Det var hovedsakelig hans skuter som lå i vinteropplag i korset. Foto: Per J. Thoresen 2004.

Festetype nr. 3. T-bolt uten ring. Den står i Kreppa mellom Gumøy og Langøy. Merkingen er vedlikeholdt med de karakteristiske sorte og hvite sirkler.

Festetype 6.  Midtdelen av et gammelt anker.  Det er r satt opp ved Berg museum i Kragerø.  Foto : Per J. Thoresen 2007.

Festetype 6. Den øverste delen av et gammelt anker.

 

Fester som ikke passer inn i festetypene 1 til 6

Festetype 6. Et meget spesielt fortøyningsfeste. Her har nok den lokale smeden fått frie tøyler. Festet står  i Rekvika østenfor Kragerø. Foto: Per J. Thoresen 2006.

Dette er en del av riggen til fullriggeren "Lofthus" .  Det ble satt ned på Dampskipskaia i Kragerø 1916 og er fortsatt i daglig bruk. Foto : Per J. Thoresen 2008.

Dette er også et meget spesielt fortøyningsfeste. En stor ring er festet rett i fjellet  uten bolt. Det står ved Sagatun innerst i Kilsfjorden. Foto: Per J. Thoresen 2005.

Hvordan fortøyningsfestene ble satt fast i fjellet

Hvordan festene ble montert er lett å se hvis en studerer et hull der festet er fjernet. Først ble det boret fem hull med hammer og feisel. De første hullene ble satt i en firkant alt etter størrelsen på festet. Det femte ble satt i midten. Det ble boret så dypt at selve stolpen fikk plass. Fjellet mellom hullene ble nå fjernet med en meisel og en satt igjen med et firkantet hull.  Først ble festet festet med kiler, siden gikk en over til å bruke bly til festemiddel. Å bruke bly til festemiddel var ikke helt problemfritt, ” landalmuen” stjal bly fra boltene. I tidligere tider støpte man geværkuler og det var veldig fristende å stjele bly fra de store fortøyningsfestene. Etter kommandør Friis anbefaling ble nå festene satt fast med svovel, en blanding av smeltet svovel og en del fin timeglass sand. Senere er mesteparten av fortøyningsfestene montert på denne måten. Uansett metode var det mye arbeid å sette opp et fortøyningsfeste. Fra smeden fikk oppdraget til fortøyningsfeste var montert tok tid, alt forbundet med store kostnader.

Hull til montasje av fortøyningsfeste. Selve festet er borte og man kan se rester etter bly i bunnen av hullet. Foto:  Per J. Thoresen 2005.